23.mar.2011

Dette innlegget skulle jeg legge ut for en uke siden, da jeg skulle legge det ut var jeg ikke logget inn. Da jeg logget inn ble innlegget mitt borte og jeg ble rasende. Vi får håpe det blir går bedre denne gang.Ja så skjedde det igjen, jeg landet på sykehuset. Denne gangen med influensa og lungebetennelse.Grunnen for at jeg vil skrive om denne episoden er å få ut tankene mine. Ikke bare å få snakket de ut, men for å få satt ord på egne tanker og ikke minst følelser. På fredag allerede dro jeg til legen min for jeg følte meg mere tufs enn vanlig:). Hadde vondt i halsen og vondt i hue, men hadde ingen feber. Jeg kom inn, tok diverse prøver og fikk beskjed om at crp'en min var fin. Den var rundt åtte. Men om jeg ble verre skulle jeg dra på legevakta. Jeg dro hjem og håpet lenge og vel om at legen hadde rett, jeg hadde jo vaksinert meg både for influensa og lungebetennelse. Senere på kvelden var jeg invitert på middag, jeg hostet bra mye men tok sjansen på at det skulle gå over. Men den gang ei, jeg ble verre utover kvelden. Jeg trodde tilslutt jeg skulle dø, så ille var det faktisk. Vi bestemte oss etter litt om og men at vi skulle prøve å få meg hjem igjen. Det føltes ut som timer men tror ikke det tok så lang tid. :) vel hjemme fikk jeg lagt meg i sengen. Etter dette husker jeg veldig lite. Men jeg vet jeg ble verre. På søndag kveld bestemte vi oss for å bestille time på legevakta. Da jeg endelig kom ned dit,dette føltes jo oxo ut som det tok flere timer, fikk jeg endelig behandling. La meg på benken hos legen og tok crp`en min, den hadde økt til ca 430, da fikk komme rett inn på akuttmottaket. Der ble jeg tatt masse prøver av,endel nåler ble satt inn og fikk oksygen. Etterhvert fikk jeg komme inn på intensiven. Her lå jeg fra søndag til torsdag. Jeg fikk mange merkelige tanker og følelser på dette stadiet i sykdommen. Tanken på å dø ble stadig sterkere. Jeg følte jeg ikke orket mer. Hue mitt var full av vatt,jeg vet jeg var våken meste parten av tiden men jeg husker fint lite. Ansatte på intensiven skal ha en stor takk for at de reddet livet mitt. Det skjønner jeg nå i ettertid. For dere som ikke kjenner meg så godt kan jeg si at det å få lungebetennelse for meg er og kan bli veldig kritisk. Jeg har en muskelsykdom som ikke gjør det enkelt for meg å hoste opp slim og annet gørr som må opp. Dermed kan det bli dårlig for pusten om man ikke får det opp. Heldigvis har jeg blitt litt sterkere men angsten er der ennå for å ikke kunne puste tilslutt å dø.Etter harde døgn på intensiven ble jeg såpass frisk at jeg kunne flyttes på medisin. Jeg syns dette var litt trist siden jeg følte jeg hadde fått god kontakt med mange av de ansatte,men samtidig veldig letta over at jeg hadde blitt så frisk. Vel oppe på avdelingen fikk jeg rom med engang. På intensiven jobbet det,så vidt jeg la merke til bare damer,utenom legene da. Så det å bli møtt av en kjekk sykepleierstudent etter så mange dager med damer,føltes virkelig godt. Endelig kunne jeg begynne å bli ordentlig frisk. Jeg var fortsatt sliten av å hoste og mye våkennetter,så jeg sovnet litt av og til hele tiden.Jeg fikk besøk av en assistent også, men det besøket sovnet jeg fra. Det var veldig rart å bare være meg og mamma etter at det alltid var to sykepleiere som var der bare jeg hostet litt. Savnet etter dyra mine blir større og større. Det er veldig rart at firbente skal ha så stor plass i hjertet vårt. Jeg brukte tida alene med mamma med å sove, småplanlegge litt fremover og snakke om hva vi hadde opplevd. Jeg hadde egentlig ikkefått med meg hvor syk jeg egentlig hadde vært. Jeg kunne også begynne å ringe rundt og si til folk at jeg levde og forhåpentligvis snart kunne få dra hjem igjen.Jeg ble utskrevet fredag, men jeg dro ikke hjem før lørdag. Det var utrolig rart å sitte i stolen min igjen, jeg hadde ligget i en uke. Vel hjemme ble jeg møtt av Mozart, hun trodde ikke sine egne øyne, så hun var sur i to dager før hun endelig kom til seg selv igjenog ville kose. Beethoven hadde ikke merket at jeg hadde vært borte, mens Josefine sto i buret sitt på to ben da hun hørte stemma mi.Nå etter tre uker etter oppholdet på sykehuset er jeg overraskende frisk, har kommet meg igjen veldig fort men er små slapp og blir slitenfort.


 

Én kommentar

Carina Josefine

23.mar.2011 kl.16:23

Saa bra at du er bedre! Kan jo ikke miste Lina-min :)

Skriv en ny kommentar

lilleengelen

lilleengelen

26, Elverum

Hei. Jeg er en jente på 25 år, er addoptert fra India og sitter i rullestol. Jeg smiler og er gla stort sett hver dag og hvis ikke har jeg en grunn til det. :) Dette er min første blogg, så den kan vel ikke bli mer enn bedre og bedre får jeg håpe. Håper du vil trives og jeg tar opp temaer som kan intresserer deg.

Norske blogger

Kategorier

Arkiv

hits